Bargello nasjonalmuseum

Foruten Uffizi-galleriet og Pitti-palasset, den Bargello-museet eller Museo Nazionale del Bargello er et av Firenzes viktigste museer. Det var tidligere en brakke og et fengsel i Firenze, Italia, helt til det ble et kunstmuseum. Museet har en av de viktigste samlingene av renessansekunst Toskansk skulptur, inkludert verk av Donatello, Della Robbia, Verrocchio, og Michelangelo, samt middelalderske franske elfenben, italienske majolikaer og våpen.

Bargello-museets historie

Etter Storhertug Pietro Leopoldo avskaffet dødsstraff i 1786, den Bargello ble brukt som en fengselFølgelig ble det ikke lenger utført henrettelser på Bargello fra dette punktet og fremover. Inntil 1859, den Bargello fungerte som hovedkvarter for det florentinske politiet. Som et resultat av Pietro Leopoldo IIs eksil, den provisoriske guvernøren i Toscana bestemte at Bargello skulle bli et museum i stedet for et fengsel.

Det er en utvendig trapp som fører til andre etasje i Bargello, som ble utformet rundt en åpen gårdsplass. Gårdsplassen er sentrert av en åpen brønn.

De Bargello Museum åpnet i 1865, som viser den største italienske samlingen av gotiske og renessanseskulpturer (14.–17. århundre). Donatello, Luca della Robbia, Verrocchio, Michelangelo, og Cellini alle bidro med mesterverk til dette museet.

I tillegg til skulpturer, Bargello inneholder en stor samling av dekorativ og anvendt kunst, inkludert orientalske varer, manuskripter, tekstiler, majolika, elfenben, juveler, våpen, tepper, glassvarerosv. Ettersom den italienske samlingen på Bargello i stor grad var akademisk basert i form av malerier og skulpturer, forbedrer disse gjenstandene den i stor grad. Louis Carrand, Giulio Franchetti, Stefano Bardini og Frederick Stibbert donerte mesteparten av samlingen rundt 19. århundre, etter Medici-familien begynte det.

Bargellotårnet

Bargellotårnet legemliggjør Palazzos storhet. Sammen med Arnolfo-tårnet i Palazzo Vecchio symboliserer de de to maktene i middelalderens Firenze. Podestà, under den kommunale Firenze-tiden, hadde funksjoner som lignet på funksjonene til den nåværende presidenten for konstitusjonsdomstolen.

Med Medici-familiens maktvekst ble Podestàs palass til Bargello-palasset, hvor strafferettssystemet ble praktisert, inkludert rettssaker, legalisert tortur og dødsdommer med tilhørende henrettelser. Bargello-museet ble et sted for smerte og fortvilelse frem til 1782, da alle torturinstrumenter ble brent i den indre gårdsplassen. Til slutt, i 1786, ble Storhertugdømmet Toscana den første staten som avskaffet dødsstraff.

Firenze som hovedstad og etableringen av museet

Med Firenzes ankomst som hovedstad i 1865, samtidig med hundreårsmarkeringen for Dantes fødsel, bestemte den provisoriske regjeringen i Toscana seg for å opprette det første nasjonalmuseet for å beskytte mesterverkene av den store italienske renessanseskulpturen, hovedsakelig verk av Donatello og Michelangelo.

Bargello-museet ble dermed museet for skulptur og dekorativ kunst.

Bargello nasjonalmuseum – hva du bør se

Bargello-kunstverkene spenner over alle palassetasjene, inkludert gårdsplassen og Verone-bygningen.

Første etasje domineres av Michelangelo og hans Bacco (Bacchus): Skulpturen forestiller en beruset og sjanglende Bacchus, ledsaget av en rampete barnesatyr som i hemmelighet biter i en drue. Den er et resultat av møtet mellom den tjue år gamle skulptøren og antikkens skjønnhet, som først ble beundret i Markusplassen i Firenze og senere under oppholdet hans i Roma.

Andre viktige verk i første etasje av Bargello inkluderer Madonna og barnet (Pitti Tondo), Ganymedes og skildringen av Cosimo av Cellini, feiringen av Firenzes seier over Pisa av Giambologna og Leda og svanen av Bartolomeo Ammannati.

Donatello-rommet

I første etasje finner vi Donatello-rommet, hvor man fullt ut kan forstå opprinnelsen til den florentinske renessansen. Her møter vi Donatellos David, et mesterverk i bronse som overrasker oss med sin originalitet og innovative styrke sammenlignet med perioden det ble skapt i (1435-1440).

Behovet for flere dokumenter har alltid ført til debatt om bestillingen, kronologien, ideologien og symbolikken. Kilder fra det nittende århundre plasserer den midt på gårdsplassen til Medici-palasset (i via Larga) for ekteskapet til Lorenzo den storslåtte og Clarice Orsini. Vasari nevner den senere midt på gårdsplassen i Palazzo Vecchio.

Noen år senere har vi Verrocchios David, en annen tolkning der den unge og livlige David stolt fryder seg over seieren. Det er en både grusom og sjarmerende representasjon. Så har vi Donatellos San Giorgio, bestilt av et av de mindre laugene, sverdmakerne og våpensmedene, og bestemt for Orsanmichele.

Til slutt har vi Donatellos marmorfigur David, bestilt i 1408 til apsis i Santa Maria del Fiore. Den ble aldri plassert på tribunens støttepilar, og i 1416 ble den sendt til Palazzo Vecchio, hvor kunstneren modifiserte den for å gjøre den dristig og stolt.